Videokonferanser under COVID-19 er mer nyttig

Etter hvert som de fleste kontorarbeidere har skiftet til å jobbe hjemmefra under karantene, har det blitt kastet et plutselig søkelys på manglene ved dagens alternativer for videokonferanser. Personer isolert hjemme har høyere risiko for depresjon, angst, og en følelse av frakobling. Mens mange teknologiplattformer snakker om tilkobling i sine formålspara uttalelser, har ingen plattform lyktes fullt ut med å skape en følelse av ekte tilstedeværelse - følelsen av at vi virkelig erMedandre mennesker. Alternativene for videokonferanser i dag er dystre: lite fleksible, asocial, og visuelt datert. For å gå videre må disse løsningene, eller helt nye, omfavne viktigheten av tilstedeværelse ved å støtte mer fleksible kameraøkosystemer, øke innringerens synlighet (i å føle så mye som visuelle effekter), og oppsøke måter å kommunisere idiosynkrasier som gjør det å være sammen med noen føler seg ekte.

Verktøy som Google Docs og Dropbox Paper i dag viser hvordan selv plattformer som ikke primært fokuserer på synkron samtale, kan bli mer sosiale ved å vise samarbeidspartnernes markører og avatarer for å skape en større følelse av tilkobling. Vi trenger ikke visuelle signaler som minner oss om at tilkobling via video vagt ligner et verktøy vi pleide å bruke kalt en telefon. Ved å fjerne disse signalene, bidrar vi til å få forbindelsene mellom hverandre til å føles mer umiddelbare.

Av alle disse tidlige tilnærmingene var Skype virkelig den første til å peke veien til å gjøre tilstedeværelse til en større prioritet. Det var en av de første plattformene jeg noensinne pleide å video-ringe venner og familie mens du reiser utenlands. De tidlige samtalene ser pixelated og grov nå, men de var et sprang fremover i å se, høre ogBlirnær noen.

Ekte tilstedeværelse er fleksibel

Mobiltelefoner, og mer nylig smarte hjemmeenheter, katalyserte en ny bølge av videoplattformer akkurat som kabel internett hadde gjort før. Apple lanserte FaceTime. Google lanserte Hangouts. Tidligere WebEx-ansatte grunnla Zoom. Amazon, Facebook og Google ville alle lage smarthjem skjermer som utnyttet kameraer for å gjøre samtaler mer uformelle og sømløse.

Verdens største sosiale nettverk, inkludert Facebook, YouTube og Twitter, bygde live videofunksjoner og presset dem aggressivt, i prosessen med å gjøre de fleste kjent med et nytt ordforråd for interaksjoner basert på sanntidsreaksjoner og kommentarer. Pop-tech fenomener buet rundt synkron (Periscope) og asynkron (Vine, Snapchat) videokommunikasjon.

I spill bygget Twitch en hel subkultur rundt live streaming videospill. Profesjonelle spillere, Twitch kjendiser og e-sport ble alle en ting. Discord bygget opplevelser rundt walkie-talkie stil lydchat for lag av spillere.

Disse plattformene alle hevet linjen i brukeropplevelsen. Ikke bare lånte mangfoldet av enheter seg til mer fleksible tider og posisjoner for å foreta videosamtaler, men de oppfordret også videosamtaler til å føle seg mer uformelle og vennlige. Når du kan sitte som du ville gjort med en venn i det virkelige liv, overskrider du en videochat mot en tilstand av sann tilstedeværelse i samtalen.